Kaninhopping
En morsom sport både for kanin og eier, og god trim for kaninen.
Av Silje Hvarnes - 01.11.2012 kl. 15:55. Sist oppdatert: 01.11.2012 kl. 15:56
Kaniner har blitt mer og mer populære, og de er faktisk blant de mest ettertraktede kjæledyrene i Norge. De er fantastiske dyr som både er skjønne og smarte, og ikke minst har de mye personlighet.
Dessverre er det mange kaniner som sitter alene i små bur hele dagen og ikke får den aktiviteten som de bør ha. Jeg tror noe av grunnen til dette er at eierne ikke har kunnskap om hvilke behov en kanin har.
Resultatet kan bli feil hold av kaniner, slik at mange av disse firbeinte, søte små dyrene vil mistrives. En frisk kanin lever gjerne til den er rundt fem år, og med riktig ernæring, stell og mosjon kan den faktisk bli over ti år gammel.
Trening for kaninen
En kanin trenger mye mosjon, og da finnes det forskjellige aktiviteter som er godt egnet til dette formålet. Kaninhopping er en sport som er forholdsvis ukjent her til lands, men er mer utbredt i nabolandene våre. Norges Kaninhoppforening ble stiftet i 1994, og har i dag 235 medlemmer. Ikke den største foreningen altså, men medlemmene er engasjerte.
Kort sagt går denne sporten ut på at kaninene hopper over hindre som er spesielt laget for dem. Vi kan sammenligne det med en dressurbane for hester, hvor det er hindre i ulike størrelser og fasonger.
Det konkurreres i forskjellige klasser, avhengig av om kaninen er nybegynner eller viderekommen. Når en kanin deltar i en konkurranse for første gang, må den starte i lettklassen. Her er hindrene maks 28 cm høye og 48 cm lange. Etter hvert som den mestrer disse hindrene, vil den kunne avansere til høyere klasser som elite og champion. For å delta i eliteklassen, må den hoppe høyere enn 60 cm og minst 160 cm i lengde.
Jeg tok turen til Rozettas Kaninoppdrett utenfor Horten, hvor det bor 20 hoppekaniner i en fin, lilla kaninstall. Eier av stallen heter Aina, og hun har drevet aktivt med kaniner siden 1998. Hun er medlem av Tønsberg Kaninhoppegruppe, og konkurrerer med kaninene sine på høyt nivå. Jeg fikk prøve å hoppe med Rozetta Sjakalen Kaizer, som er en hannkanin på ett og et halvt år. Dette er ikke hvilken som helst kanin, for i 2011 sanket Sjakalen inn hele tretten førsteplasser, fire annenplasser og elleve tredjeplasser. Jeg var rett og slett stolt som fikk være sammen med ham på banen.
For å komme dit Sjakalen er i dag, trengs det mye trening. Som eier må man bruke god tid til å bygge opp kaninens driv og selvtillit for at den skal gjøre det bra i de høyere klassene. Sjakalen trener sammen med Tønsberg Kaninhoppegruppe en gang i uka, i tillegg til at han får en del trim hjemme på gården. Rundt omkring i landet holdes det flere konkurranser i måneden, ofte i helgene, og det konkurreres i forskjellige klasser og grener.
Må gå i sele
De fleste kaniner liker å hoppe. Er du kanineier kan du lage hindre hjemme og la den firbeinte prøve seg på dem. Før du begynner er det viktig å lære kaninen å gå i sele. Her gjelder det å være tålmodig, for det kan ta noen uker før dyret er helt vant med selen. Jeg anbefaler at du går inn på kaninhopping.no. Der får du gode tips om hvordan du skal gå fram med trening, og du finner blant annet en hoppeguide for kaniner. For å bli en god fører, må du lære deg å tyde kaninens kroppsspråk. Klarer du det, vil det være lettere å kommunisere med dyret.
Dvergvedder og vedderblandinger er de rasene som er mest brukt til hopping. Man kan lære alle raser å hoppe, men det er ikke alle som fungerer like bra. Vekten spiller også inn, og det er for eksempel ikke lett for en belgisk kjempe på åtte kilo å sprette over et hinder.
Direktelink til artikkel: http://www.dyrebar.no/artikkel/kaninhopping-20285855
Obs, tror du må være bruker for å lese artikler på dyrebar.